tirsdag 25. desember 2012
søndag 23. desember 2012
God jul!
Det er lillejulaften og jeg er tilbake hos vertsfamilien min i Guayaquil.
Selv om det er lite som minner om norsk jul så går juleforberedelser her også sin vante gang. Vi har et juletre og masse blinkende lys rundt om kring, det handles og pakkes julegaver og det ligger en kalkun til tinings i vasken. Men det er minst 30 veldig varme grader og det er mangosesong! Alt i alt er julestemninga totalt fraværende for min del, noe som er helt greit, slik at jeg ikke får for mye hjemlengsel. I og med at vi er seks timer bak dere er det vel akkurat i skrivende stund at nissen sniker seg rundt i Apanes og henger julestrømper til alle som har vært snille. Tror ikke nissen kommer hit. Men det er greit. Jeg har selskap på rommet uansett.
I kveld på lillejulaften som alle andre kvelder kommer det nemlig springende en gekko på veggen min. Når den kommer til hjørnet ved vinduet lager den et hyl. Så forsvinner den en stund for siden å dukke opp et helt annet sted. Den er søt, men rask. Jeg rekker aldri å ta bilde av den før den forsvinner. Har ikke gitt opp, så det er mulig han dukker opp her på bloggen etterhvert.
Foreløpig legger jeg ved bilder av følgende ting:
•rare og eller store frukter + min favoritt, maracuja, en digg pasjonfrukt.
•en ny jazzkonsert (Javier helt til høyre)
•pappmasje-fyrverkeridukker som er til salgs gatelangs. Legger ved ganske mange bilder av det, det var innmari imponerende faktisk. Folk hvalfarter til denne gata. Hvis man ikke skal kjøpe en pappmasje-fyrverkeridukke (som man kan fylle med krutt(?) og fyre på på nyttårsaften) kan man bare kjøpe litt popcorn og kikke rundt.
•bilder fra en himlafin fjelltur i forrige uke. Sammen med en crazy canadier og en hyggelig svenske gikk turen til Laguna de Cuicocha, en innsjø med to øyer som ligger i et vulkankrater. Vi gikk rundt hele den gamle vulkanen, det var varmt og litt tungt på grunn av høyden, men fantastisk flott!
•huspuddeln
•hagen
Håper jula di blir akkurat slik du ønsker at den skal bli!
Feliz navidad!
fredag 14. desember 2012
Ingapirca
Som et plaster på såret for at det ikke ble Machu Picchu på meg denne gangen, tok jeg turen til Ingapirca idag. Inspirert av koselige tilbakemeldinger legger jeg ut noen bilder fra dagens utflukt.
Dette er også ruiner fra incatiden, men incaene kom hit bare 70 år før spanjolene, så det ble ikke på langt nær så stort som Machu Picchu. I tillegg brukte dessverre spanjolene det meste av steinene i dette områder til å bygge kirker og hus i Cuenca og området rundt. Derfor er det ikke så mye igjen, men til tross for dette synes jeg det var veldig mektig.
Fikk bare enda mer lyst å dra til Machu Picchu.
Neste år kanskje?
Dette er også ruiner fra incatiden, men incaene kom hit bare 70 år før spanjolene, så det ble ikke på langt nær så stort som Machu Picchu. I tillegg brukte dessverre spanjolene det meste av steinene i dette områder til å bygge kirker og hus i Cuenca og området rundt. Derfor er det ikke så mye igjen, men til tross for dette synes jeg det var veldig mektig.
Fikk bare enda mer lyst å dra til Machu Picchu.
Neste år kanskje?
torsdag 13. desember 2012
Ecuador
Det var en fantastisk følelse å komme tilbake til vertsfamilien min etter 12 år og føle at alt er som det var. Etter en "liten" oppdatering var det som om jeg bare hadde vært ute en liten tur. De hadde gjort klart rommet mitt som jeg delte med abuelita / bestemor, hun er dessverre død nå, men for uten om det var det likt som før. Det var utrolig deilig å komme "hjem".
Jeg har møtt noen venner fra skoletiden og noen venner av familien. Det diskuteres flittig og med mye engasjement om jeg har blitt tykkere eller tynnere. De er ikke helt enige. Jeg holder meg utenfor diskusjonen. Det er best å holde munn, plutselig er man satt på diett. Det er nemlig det som er tingen her, alle er på diett. Alltid. Tror jeg. Men amerikanske spisevaner gjør det ikke lett. Men så bryr de seg heller ikke når de blir møtt av en gammel venn (ikke meg) med et kyss på kinnet og kommentaren: " Næmen, se på dæ! Kor feit du har blitt siden sist".
Etter noen intense dager med gjenforeninger i millionbyen Guayaquil ved kysten forlot jeg eksos og larm til fordel for en mindre by som en gang var under inca indianernes herredømme. Cuenca som ligger 2530 meter over havet er min favorittby. Der er nydelig her! Kolonistil og indianere, fjellluft og et fantastisk kaféliv. Ai! Flott altså! Etter at jeg var her sist hadde jeg i flere år lyst å flytte hit. Det ble det aldri noe av og selv om jeg nå har slått den tanken fra meg er det digg å rusle rundt på de brostensbelagte gatene og av og til titte opp på de gamle damene som står på balkongene sine mellom graniumer i alle varianter.
Når jeg blir lei av å sitte på kafé, lese bok og se på folk tar jeg meg en tur på fjellet. Litt som hjemme egentlig. Her om dagen var jeg i en nasjonalpark som heter Cajas. Vi gikk rundt og opp og ned i 4 timer. Det hørtes ut som peanøtter da jeg meldte meg på. Det var det ikke. 4170 meter over havet var heftig for min lille kropp. Hadde planlagt en tredagerstur i samme område. De planene er skrinlagte. Legger med bilde av utsikten og en fin blå blomst. Den er visst veldig veldig sjelden.
Her om dagen kom jeg over et marked hvor jeg blant andre traff ei señorita på min egen alder. Hun satt og solgte blodpølser, jett om vi bånda eller! Som den garva marffi- (blodpølse av rein) makeren jeg er hadde vi noen erfaringer å utveksle. Det viste seg at de tradisjonelle blodpølsene hun hadde laget var av svin og at hun hadde tilsatt løk, ellers ikke ulikt slik min læremester Bongo har lært meg at det skal gjøres. Hun tilbø meg å smake, men der feira jeg ut, man skal ikke utfordre skjebnen eller magen alt for mye. I motsetning til enkelte andre jeg har møtt på denne turen forsøkte hun faktisk ikke selge meg noe heller. Ser man det.
Snakk om mat, ja. Litt tidligere i kveld når sulten hadde begynt å gjøre seg gjeldende, fikk jeg øye på en meny i et vindu som kunne friste med marsvin tikka masala. Og det frista. De skulle riktignok ha 90 kroner for dette hærremåltidet, noe som er ca 3 ganger så mye som jeg vanligvis betaler for en middag. Men nå fikk budsjett være budsjett. Marsvin tikka masala! Give it to me!
Marsvinet svarte ikke til forventningene. Skinnet bar seigt, det var lite kjøtt på beina og klørne var litt ekle. Men jeg spiste selvfølgelig opp maten min. Etterpå gikk jeg hjem og spurte resepsjonisten ut om president Correa. Men det får være grense for hvor lange blogginnlegg man kan tillate seg å skrive Men det er ganske spennende med Correa egentlig, så jeg kan kanskje si noe om han en annen gang.
Nettleseren som jeg får til, evt ikke får til, å bruke lar meg ikke putte bildene innimellom. Det er jo litt dumt for da må jo dere gjette dere til hva de ulike bildene er men sånn må det bare bli.
Takk for kommentarene dere, utrolig hyggelig!
fredag 7. desember 2012
Grunnet tidvis dårlige forhold for å komme seg på internett på Cuba er det en viss forsinkelse her på Livet er en prikk dott com. Jeg har nå kommet fram til vertsfamilien min i Ecuador. Har ikke møtt de på 12 år. Så det er veldig stas, men hvor var vi, jo... Havanna.
Som de globetrotterne vi er, Eirik og jeg hadde vi planen klar: lande i Havanna en gang litt tidlig på kvelden for så å finne oss et lite krypinn. Som sagt så gjort. Vi var så heldig at vi delte taxi in til byen med en engelskmann som kunne anbefale et supert "casa particular". Casas particulares er en vanlig statlig / privat ordning der cubanere som har et eller flere rom til overs får tillatelse fra staten til å leie ut til turister, selv om det meste av leia går til staten er det ei bra ordning for folk flest. Faktisk så bra at mange velger å heller leie ut rom i huset sitt enn å jobbe som for eksempel psykolog som ei av de vi bodde hos. Samme dama fortalte oss at den statlige lønna, litt avhengig av hva du jobber med, ligger mellom 90kr og 120kr i måneden. Hvor mye man tjener på å leie ut er et langt regnestykke, men det virker som om all virksomhet som har med turister å gjøre er lukrativt. Jeg betalte vanligvis 150 kr natta inkludert frokost, å leie en taxi en hel dag kosta ca 300-600 kr dagen, avhengig av pruteferdigheter og samvittighet. Det er nok mange som tar ei overnatting og en taxitur svart en gang i blandt, så da har man plutselig tjent seg halvannen månedslønn på et knips. Selv om helse og utdanning gratis og alle innbyggerne får rasjoneringskort så holder ikke de statlige månedslønnene lenge. Det er en brist her, Fidel. Vel vel i alle fulle fall sov vi alle nettene på slike casas og var strålende fornøyd! En fantastisk måte å bli kjent med lokalbefolkningen på!
Havanna er en fantastisk by!
Kombinasjonen latinokuktur, komunisme, de amerikanske bilene fra 50-tallet og majestetiske bygninger fra 17, 18, og 1900-tallet var K, det var U, det var L, det var T. Det var kult, kult, kult!
Første dagen slentret vi gatelangs uten annet mål for dagen enn å bli litt bedre kjent med denne rare byen. Plutselig møtte vi et usedvanlig hyggelig par på vår alder. De slentret også rundt i byen uten stort å fore. Vi fant raskt tonen og da var ikke veien lang til nærmeste lille lokale bar. Nærmest er hull i veggen, men med gode mojitoer. Hva er vel morsommere enn å bli kjent med lokalbefolkningen og de stedene de henger! Før lunsj første dagen hadde vi lært både hvordan en god mojito skal smake og hvordan man skal røyke en ekte cubansk kvalitetssigar. Stemninga var i taket. De viste oss bilder av sine to barn og fortalte om livene sine som servitør og som moped-taxisjåfør. Det var en trivelig formiddag og det tok ei god stund faktisk før vi oppdaget at vi var blitt rundlurt. Vi hadde gått på alle turistfellene man kan gå på! De hadde fått oss til å betale dobbel pris for 4 mojitoer og kjøpe sigarer som ingen av oss egentlig ville ha. Og da de forklarte at det var vanskelig å få tak i melk og at barna deres ikke hadde fått melk på ukesvis smelta hjertet til Eirik. Siden butikken som vår nye venn tok han med til kun hadde importert melk fra Sveits virket historien ekstra troverdig og ja, det ble det en dyr affære.
Senere samme dag var det flere som ville ha oss til å kjøpe melk til barna sine, ingen like utspekulert som våre venner riktignok, men nok til at vi spurte señoraen der vi bodde om hun kunne forklare for oss denne melkekrisa landet var havna i. Vi så det ikke som overveiende sannsynlig at det var lavkarbohysreriet som hadde ført til dette meierirelaterte problemet...eller?
Señoraen forklarte at nettopp denne overprisa Nestlé melka flittig brukes til å lure turister til å kjøpe melk, for at de så i neste øyeblikk går tilbake og veksler melka tilbake i pesos. Hun forklarte også at barn opp til 14 år har melk på rasjoneringskortene sine og at det vanligvis holder hele måneden, dersom de trenger mer er det en relativt billig sak å få tak i lokal melk.
De var så utrolig gode at vi faktisk trodde de ville er vennene våre. Når det hele var over og vi la sammen en og en viste vi ikke om vi skulle gråte eller le. Det endte med at vi ble litt sure, makan til frekkhet! Og så lo vi, høyt og lenge! Vi hadde det faktisk veldig morsomt og vi hadde råd til det.
Denne historien kan på ingen måte summere inntrykket vi fikk av Cuba. De aller fleste vi traff var trivelige folk med tid og lyst til å snakke med oss. Strendeneu lange, hvite og nesten folketomme. Minimalt med varer i butikkene og lite service på restauranter og andre statligeu foretak. Men jeg så ikke én uteligger, barnedødeligheten og leseferdighetene skal være på nivå med et europeisk land, det var trygt og rent. Et fint land å være turist i, kanskje ikke det verste landet å bo i heller, men jeg er veldig glad for at jeg kan reise ut av dette landet som jeg selv vil. Mange vi møtte hadde lyst, noen hadde også penger, men ikke mulighet å reise på ferie noen som helst sted. Fra nyttår skal det bli tillat for cubanere å reise på ferie hvor de vil. Liberalisering coming up. Cuba I bilder:
Som de globetrotterne vi er, Eirik og jeg hadde vi planen klar: lande i Havanna en gang litt tidlig på kvelden for så å finne oss et lite krypinn. Som sagt så gjort. Vi var så heldig at vi delte taxi in til byen med en engelskmann som kunne anbefale et supert "casa particular". Casas particulares er en vanlig statlig / privat ordning der cubanere som har et eller flere rom til overs får tillatelse fra staten til å leie ut til turister, selv om det meste av leia går til staten er det ei bra ordning for folk flest. Faktisk så bra at mange velger å heller leie ut rom i huset sitt enn å jobbe som for eksempel psykolog som ei av de vi bodde hos. Samme dama fortalte oss at den statlige lønna, litt avhengig av hva du jobber med, ligger mellom 90kr og 120kr i måneden. Hvor mye man tjener på å leie ut er et langt regnestykke, men det virker som om all virksomhet som har med turister å gjøre er lukrativt. Jeg betalte vanligvis 150 kr natta inkludert frokost, å leie en taxi en hel dag kosta ca 300-600 kr dagen, avhengig av pruteferdigheter og samvittighet. Det er nok mange som tar ei overnatting og en taxitur svart en gang i blandt, så da har man plutselig tjent seg halvannen månedslønn på et knips. Selv om helse og utdanning gratis og alle innbyggerne får rasjoneringskort så holder ikke de statlige månedslønnene lenge. Det er en brist her, Fidel. Vel vel i alle fulle fall sov vi alle nettene på slike casas og var strålende fornøyd! En fantastisk måte å bli kjent med lokalbefolkningen på!
Havanna er en fantastisk by!
Kombinasjonen latinokuktur, komunisme, de amerikanske bilene fra 50-tallet og majestetiske bygninger fra 17, 18, og 1900-tallet var K, det var U, det var L, det var T. Det var kult, kult, kult!
Første dagen slentret vi gatelangs uten annet mål for dagen enn å bli litt bedre kjent med denne rare byen. Plutselig møtte vi et usedvanlig hyggelig par på vår alder. De slentret også rundt i byen uten stort å fore. Vi fant raskt tonen og da var ikke veien lang til nærmeste lille lokale bar. Nærmest er hull i veggen, men med gode mojitoer. Hva er vel morsommere enn å bli kjent med lokalbefolkningen og de stedene de henger! Før lunsj første dagen hadde vi lært både hvordan en god mojito skal smake og hvordan man skal røyke en ekte cubansk kvalitetssigar. Stemninga var i taket. De viste oss bilder av sine to barn og fortalte om livene sine som servitør og som moped-taxisjåfør. Det var en trivelig formiddag og det tok ei god stund faktisk før vi oppdaget at vi var blitt rundlurt. Vi hadde gått på alle turistfellene man kan gå på! De hadde fått oss til å betale dobbel pris for 4 mojitoer og kjøpe sigarer som ingen av oss egentlig ville ha. Og da de forklarte at det var vanskelig å få tak i melk og at barna deres ikke hadde fått melk på ukesvis smelta hjertet til Eirik. Siden butikken som vår nye venn tok han med til kun hadde importert melk fra Sveits virket historien ekstra troverdig og ja, det ble det en dyr affære.
Senere samme dag var det flere som ville ha oss til å kjøpe melk til barna sine, ingen like utspekulert som våre venner riktignok, men nok til at vi spurte señoraen der vi bodde om hun kunne forklare for oss denne melkekrisa landet var havna i. Vi så det ikke som overveiende sannsynlig at det var lavkarbohysreriet som hadde ført til dette meierirelaterte problemet...eller?
Señoraen forklarte at nettopp denne overprisa Nestlé melka flittig brukes til å lure turister til å kjøpe melk, for at de så i neste øyeblikk går tilbake og veksler melka tilbake i pesos. Hun forklarte også at barn opp til 14 år har melk på rasjoneringskortene sine og at det vanligvis holder hele måneden, dersom de trenger mer er det en relativt billig sak å få tak i lokal melk.
De var så utrolig gode at vi faktisk trodde de ville er vennene våre. Når det hele var over og vi la sammen en og en viste vi ikke om vi skulle gråte eller le. Det endte med at vi ble litt sure, makan til frekkhet! Og så lo vi, høyt og lenge! Vi hadde det faktisk veldig morsomt og vi hadde råd til det.
Denne historien kan på ingen måte summere inntrykket vi fikk av Cuba. De aller fleste vi traff var trivelige folk med tid og lyst til å snakke med oss. Strendeneu lange, hvite og nesten folketomme. Minimalt med varer i butikkene og lite service på restauranter og andre statligeu foretak. Men jeg så ikke én uteligger, barnedødeligheten og leseferdighetene skal være på nivå med et europeisk land, det var trygt og rent. Et fint land å være turist i, kanskje ikke det verste landet å bo i heller, men jeg er veldig glad for at jeg kan reise ut av dette landet som jeg selv vil. Mange vi møtte hadde lyst, noen hadde også penger, men ikke mulighet å reise på ferie noen som helst sted. Fra nyttår skal det bli tillat for cubanere å reise på ferie hvor de vil. Liberalisering coming up. Cuba I bilder:
mandag 19. november 2012
Moskva calling.
Det var litt med vilje egentlig at jeg bestilte en ekstra lang flyreise til Havanna. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å komme fram, men fordi jeg elsker flyplasslivet.
Jeg digger å sitte på en flyplass på vei ut i verden med ei god bok og en kopp te. Sekken er full av bøker som jeg gleder meg til å lese. Og jeg er full av forventninger til Cuba og Ecuador. På flyplassen er det rare og spennende mennesker, dagboka er tom. Jeg kjenner at jeg nesten blir stresset, jeg har bare en time igjen her i Moskva. Jeg har sittet, ligget, spasert, observert og pratet med folk i 8 timer og er fortsatt ikke lei. Livet er en prikk, øyeblikket er alt man har og man gjør lurt i å nyte det, men av og til er det selve det å glede seg til noe som gjør øyeblikket.
Jeg digger å sitte på en flyplass på vei ut i verden med ei god bok og en kopp te. Sekken er full av bøker som jeg gleder meg til å lese. Og jeg er full av forventninger til Cuba og Ecuador. På flyplassen er det rare og spennende mennesker, dagboka er tom. Jeg kjenner at jeg nesten blir stresset, jeg har bare en time igjen her i Moskva. Jeg har sittet, ligget, spasert, observert og pratet med folk i 8 timer og er fortsatt ikke lei. Livet er en prikk, øyeblikket er alt man har og man gjør lurt i å nyte det, men av og til er det selve det å glede seg til noe som gjør øyeblikket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)