Det var litt med vilje egentlig at jeg bestilte en ekstra lang flyreise til Havanna. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å komme fram, men fordi jeg elsker flyplasslivet.
Jeg digger å sitte på en flyplass på vei ut i verden med ei god bok og en kopp te. Sekken er full av bøker som jeg gleder meg til å lese. Og jeg er full av forventninger til Cuba og Ecuador. På flyplassen er det rare og spennende mennesker, dagboka er tom. Jeg kjenner at jeg nesten blir stresset, jeg har bare en time igjen her i Moskva. Jeg har sittet, ligget, spasert, observert og pratet med folk i 8 timer og er fortsatt ikke lei. Livet er en prikk, øyeblikket er alt man har og man gjør lurt i å nyte det, men av og til er det selve det å glede seg til noe som gjør øyeblikket.
