Ecuador

Det var en fantastisk følelse å komme tilbake til vertsfamilien min etter 12 år og føle at alt er som det var. Etter en "liten" oppdatering var det som om jeg bare hadde vært ute en liten tur. De hadde gjort klart rommet mitt som jeg delte med abuelita / bestemor, hun er dessverre død nå, men for uten om det var det likt som før. Det var utrolig deilig å komme "hjem".

Jeg har møtt noen venner fra skoletiden og noen venner av familien. Det diskuteres flittig og med mye engasjement om jeg har blitt tykkere eller tynnere. De er ikke helt enige. Jeg holder meg utenfor diskusjonen. Det er best å holde munn, plutselig er man satt på diett. Det er nemlig det som er tingen her, alle er på diett. Alltid. Tror jeg. Men amerikanske spisevaner gjør det ikke lett. Men så bryr de seg heller ikke når de blir møtt av en gammel venn (ikke meg) med et kyss på kinnet og kommentaren: " Næmen, se på dæ! Kor feit du har blitt siden sist".

Etter noen intense dager med gjenforeninger i millionbyen Guayaquil ved kysten forlot jeg eksos og larm til fordel for en mindre by som en gang var under inca indianernes herredømme. Cuenca som ligger 2530 meter over havet er min favorittby. Der er nydelig her! Kolonistil og indianere, fjellluft og et fantastisk kaféliv. Ai! Flott altså! Etter at jeg var her sist hadde jeg i flere år lyst å flytte hit. Det ble det aldri noe av og selv om jeg nå har slått den tanken fra meg er det digg å rusle rundt på de brostensbelagte gatene og av og til titte opp på de gamle damene som står på balkongene sine mellom graniumer i alle varianter.

Når jeg blir lei av å sitte på kafé, lese bok og se på folk tar jeg meg en tur på fjellet. Litt som hjemme egentlig. Her om dagen var jeg i en nasjonalpark som heter Cajas. Vi gikk rundt og opp og ned i 4 timer. Det hørtes ut som peanøtter da jeg meldte meg på. Det var det ikke. 4170 meter over havet var heftig for min lille kropp. Hadde planlagt en tredagerstur i samme område. De planene er skrinlagte. Legger med bilde av utsikten og en fin blå blomst. Den er visst veldig veldig sjelden.

Her om dagen kom jeg over et marked hvor jeg blant andre traff ei señorita på min egen alder. Hun satt og solgte blodpølser, jett om vi bånda eller! Som den garva marffi- (blodpølse av rein) makeren jeg er hadde vi noen erfaringer å utveksle. Det viste seg at de tradisjonelle blodpølsene hun hadde laget var av svin og at hun hadde tilsatt løk, ellers ikke ulikt slik min læremester Bongo har lært meg at det skal gjøres. Hun tilbø meg å smake, men der feira jeg ut, man skal ikke utfordre skjebnen eller magen alt for mye. I motsetning til enkelte andre jeg har møtt på denne turen forsøkte hun faktisk ikke selge meg noe heller. Ser man det.

Snakk om mat, ja. Litt tidligere i kveld når sulten hadde begynt å gjøre seg gjeldende, fikk jeg øye på en meny i et vindu som kunne friste med marsvin tikka masala. Og det frista. De skulle riktignok ha 90 kroner for dette hærremåltidet, noe som er ca 3 ganger så mye som jeg vanligvis betaler for en middag. Men nå fikk budsjett være budsjett. Marsvin tikka masala! Give it to me!
Marsvinet svarte ikke til forventningene. Skinnet bar seigt, det var lite kjøtt på beina og klørne var litt ekle. Men jeg spiste selvfølgelig opp maten min. Etterpå gikk jeg hjem og spurte resepsjonisten ut om president Correa. Men det får være grense for hvor lange blogginnlegg man kan tillate seg å skrive Men det er ganske spennende med Correa egentlig, så jeg kan kanskje si noe om han en annen gang.

Nettleseren som jeg får til, evt ikke får til, å bruke lar meg ikke putte bildene innimellom. Det er jo litt dumt for da må jo dere gjette dere til hva de ulike bildene er men sånn må det bare bli.

Takk for kommentarene dere, utrolig hyggelig!