Grunnet tidvis dårlige forhold for å komme seg på internett på Cuba er det en viss forsinkelse her på Livet er en prikk dott com. Jeg har nå kommet fram til vertsfamilien min i Ecuador. Har ikke møtt de på 12 år. Så det er veldig stas, men hvor var vi, jo... Havanna.

Som de globetrotterne vi er, Eirik og jeg hadde vi planen klar: lande i Havanna en gang litt tidlig på kvelden for så å finne oss et lite krypinn. Som sagt så gjort. Vi var så heldig at vi delte taxi in til byen med en engelskmann som kunne anbefale et supert "casa particular". Casas particulares er en vanlig statlig / privat ordning der cubanere som har et eller flere rom til overs får tillatelse fra staten til å leie ut til turister, selv om det meste av leia går til staten er det ei bra ordning for folk flest. Faktisk så bra at mange velger å heller leie ut rom i huset sitt enn å jobbe som for eksempel psykolog som ei av de vi bodde hos. Samme dama fortalte oss at den statlige lønna, litt avhengig av hva du jobber med, ligger mellom 90kr og 120kr i måneden. Hvor mye man tjener på å leie ut er et langt regnestykke, men det virker som om all virksomhet som har med turister å gjøre er lukrativt. Jeg betalte vanligvis 150 kr natta inkludert frokost, å leie en taxi en hel dag kosta ca 300-600 kr dagen, avhengig av pruteferdigheter og samvittighet. Det er nok mange som tar ei overnatting og en taxitur svart en gang i blandt, så da har man plutselig tjent seg halvannen månedslønn på et knips. Selv om helse og utdanning gratis og alle innbyggerne får rasjoneringskort så holder ikke de statlige månedslønnene lenge. Det er en brist her, Fidel. Vel vel i alle fulle fall sov vi alle nettene på slike casas og var strålende fornøyd! En fantastisk måte å bli kjent med lokalbefolkningen på!

Havanna er en fantastisk by!
Kombinasjonen latinokuktur, komunisme, de amerikanske bilene fra 50-tallet og majestetiske bygninger fra 17, 18, og 1900-tallet var K, det var U, det var L, det var T. Det var kult, kult, kult!

Første dagen slentret vi gatelangs uten annet mål for dagen enn å bli litt bedre kjent med denne rare byen. Plutselig møtte vi et usedvanlig hyggelig par på vår alder. De slentret også rundt i byen uten stort å fore. Vi fant raskt tonen og da var ikke veien lang til nærmeste lille lokale bar. Nærmest er hull i veggen, men med gode mojitoer. Hva er vel morsommere enn å bli kjent med lokalbefolkningen og de stedene de henger! Før lunsj første dagen hadde vi lært både hvordan en god mojito skal smake og hvordan man skal røyke en ekte cubansk kvalitetssigar. Stemninga var i taket. De viste oss bilder av sine to barn og fortalte om livene sine som servitør og som moped-taxisjåfør. Det var en trivelig formiddag og det tok ei god stund faktisk før vi oppdaget at vi var blitt rundlurt. Vi hadde gått på alle turistfellene man kan gå på! De hadde fått oss til å betale dobbel pris for 4 mojitoer og kjøpe sigarer som ingen av oss egentlig ville ha. Og da de forklarte at det var vanskelig å få tak i melk og at barna deres ikke hadde fått melk på ukesvis smelta hjertet til Eirik. Siden butikken som vår nye venn tok han med til kun hadde importert melk fra Sveits virket historien ekstra troverdig og ja, det ble det en dyr affære.

Senere samme dag var det flere som ville ha oss til å kjøpe melk til barna sine, ingen like utspekulert som våre venner riktignok, men nok til at vi spurte señoraen der vi bodde om hun kunne forklare for oss denne melkekrisa landet var havna i. Vi så det ikke som overveiende sannsynlig at det var lavkarbohysreriet som hadde ført til dette meierirelaterte problemet...eller?
Señoraen forklarte at nettopp denne overprisa Nestlé melka flittig brukes til å lure turister til å kjøpe melk, for at de så i neste øyeblikk går tilbake og veksler melka tilbake i pesos. Hun forklarte også at barn opp til 14 år har melk på rasjoneringskortene sine og at det vanligvis holder hele måneden, dersom de trenger mer er det en relativt billig sak å få tak i lokal melk.

De var så utrolig gode at vi faktisk trodde de ville er vennene våre. Når det hele var over og vi la sammen en og en viste vi ikke om vi skulle gråte eller le. Det endte med at vi ble litt sure, makan til frekkhet! Og så lo vi, høyt og lenge! Vi hadde det faktisk veldig morsomt og vi hadde råd til det.

Denne historien kan på ingen måte summere inntrykket vi fikk av Cuba. De aller fleste vi traff var trivelige folk med tid og lyst til å snakke med oss. Strendeneu lange, hvite og nesten folketomme. Minimalt med varer i butikkene og lite service på restauranter og andre statligeu foretak. Men jeg så ikke én uteligger, barnedødeligheten og leseferdighetene skal være på nivå med et europeisk land, det var trygt og rent. Et fint land å være turist i, kanskje ikke det verste landet å bo i heller, men jeg er veldig glad for at jeg kan reise ut av dette landet som jeg selv vil. Mange vi møtte hadde lyst, noen hadde også penger, men ikke mulighet å reise på ferie noen som helst sted. Fra nyttår skal det bli tillat for cubanere å reise på ferie hvor de vil. Liberalisering coming up. Cuba I bilder: